Livet med krykker

Så har det seg sånn at etter jeg fikk det endelige resultatet på halv-marathonet, begynte etterdønningene av innsatsen å melde seg… Klarte nesten ikke å gå hjem fra forelesning på mandag, og det viser seg at jeg har fått en reaktiv tendinitt i en muskel i høyre foten. Visste ikke at det kunne være SÅ vondt, men det er det altså.

Så fra å løpe halv-marathon en dag, til to-punkts krykkegange dagen derpå.

 Livet med krykker

I dag har jeg og krykkene både vært i praksis (gjemte dem, selvfølgelig), på biblioteket og på butikken. Det har vært en helt ny opplevelse, både på godt og vondt. På skolen opplevde jeg at folk åpnet dører for meg og vek unna der jeg gikk. Veldig kjekt i fulle ganger. Når man går med krykker smiler også folk i større grad, dog kanskje med en smule medlidenhet. Det er nok en allmenn enighet at vi er ekstra hyggelige mot folk som ser skadet ut. Så på vei hjemover synes jeg egentlig krykkeopplegget ikke var så verst, helt til jeg kom til butikken…

Det er UMULIG å gå med handleposer og krykker!

Skolesekken var selvfølgelig full, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å sjonglere med en pose og en krykke i hver arm, to poser og to krykker på hver sin arm, og til slutt det som fungerte best av alle dårlige alternativer, en krykke og to poser på samme arm, og en krykke å støtte seg på i motsatt arm. Jeg tror jeg var underholdning til terningkast fem da jeg haltende jobbet for å finne ut det her. Selvfølgelig hadde Mona tilbudt seg å gå på butikken for meg, men som jeg har levd etter siden jeg var to og et halvt år: Gjøre sjøl!

Dumma. (ikke Mona, altså!)

Men nå ser det ut til at hurlumhei-miksen med grønn te, omega-3 og ibuprofen begynner å virke, for foten kjennes mye bedre ut. Og godt er det, for jeg savner tilværelsen hvor jeg må åpne døra sjøl, allerede…